November 26th, 2009 by Svava
Jeg leser og leser – men beklageligvis feil type litteratur. Feil i denne sammenhengen er litteratur som tilbyr eskapisme, ikke hjelp på veien mot godkjent eksamen og et liv etter studiene. Men sånn hjelper det ikke å tenke når det ligger tre tykke bøker foran en som alle sammen inviterer til fascinasjon og refleksjon over verden sett gjennom brillene til en fortellerstemme som har pent lite med eksamenstid og virkelighet å gjøre.
Den første av de tykke bøkene ble utlest i løpet av tre dager. Den ga inntrykk av å være en lettlest, greit fortalt beretning. Det var den også, men den men viste seg å være noe mer i tillegg. Tilbake til Riverton er en grei bok. Den fortelles ut i fra perspektivet til tjenestejenta Grace, som mellom 1914 og 1924 tjente for familien bosatt på Riverton. Allerede tidlig legges det ut hint om et mystisk dødsfall som er knyttet til familien: en poet skjøt seg under et selskap holdt på godset. Boka bruker langt tid for å komme frem til oppklaringen av hva som skjedde. Et mysterium av denne typen er en lettvint men virkningsfull spenningstrigger for leseren. Intrigen er i så måte enkel.
Det som gjør boka leseverdig er dens lek med tid og perspektiver. Grace forteller kun om hendelser hun selv har fått direkte eller indirekte viten om, og hun avslører sine kilder som en god, mimetisk forteller ofte gjør. Samtidig blander hun inn hendelser fra livet hennes frem mot og etter 2. verdenskrig. Selve erindringsprosessen ble satt i gang av at en ung filmskaper sendte henne et brev med spørsmål om hendelsene i 1924: det er planlagt en film om poetens tilsynelatende selvmord. Boka blander fortid og nåtid på en veldig god måte. Grace er en dyktig forteller. Hun er en tydelig stemme uten å bli plagsomt fortolkende.
Innholdsmessig er boka vel verdt tiden det tar å komme seg gjennom de i overkant 600-sidene. Det har mindre med handling å gjøre enn den fascinerende skildringen av et tidsskille. I begynnelsen av boka er handlingen tydelig satt i engelsk overklassemiljø der skillet mellom tjenere og herskap anses som noe naturgitt. (Boka er ikke ulik filmen “Gosford Park”) Skildringen av denne samfunnsordningen er interessant fordi den gir inntrykk av å være troverdig. For et moderne menneske kan skillet mellom herskap og tjenere virke fjernt. Forfatteren av Tilbake til Riverton gjør det nært og virkelig. Og enda større inntrykk inngir skildringene når de settes opp mot den moderne tids inntreden. Spesielt overgangen i kvinners situasjon – helt uavhengig av klasse – beskrives på en levende og sterk måte. Grepet forfatteren bruker her er særlig god: hun lar to søstre illustrere kvinners kår ut i fra den gamle, konvensjonelle og den nye, liberalistiske tid.
Tilbake til Riverton er leseverdig i sin tematisering av et tidsskille, av feminisme og i bruken av parallell kronologi og fortelleteknikk. Spøkelset av den første verdenskrig utgjør en motsetningsfylt kulisse, satt i kontrast til opplevelsen av krigen fra den engelske landsbygda. Resultatet er en god leseropplevelse. Likevel er boka kanskje ikke et egnet valg for den som er på jakt etter noe mer enn nettopp eskapisme.
Tykk bok nummer to er Jane Eyre av Charlotte Brontë. Her er det mye å si, men det får bli neste gang. Stikkord: fortellerstemme og kontrasten mellom gotikk og realisme. En bok som ofte befinner seg midt i moralisering og det bisarre. Kort sagt: anbefales!
Posted in Leseopplevelse, Uncategorized | No Comments »
November 9th, 2009 by Svava
Det virker som om jeg får innfall om å blogge en gang i året. Gjerne på høstparten, og særlig i forbindelse med oppgaveskriving eller eksamen. Så varer det noen uker før jeg forsvinner inn i andre ting. Vel, tradisjonen tro er jeg full av tro på at denne høsten skal jeg klare det. Altså klare å skrive mer enn et innlegg før jeg blir borte igjen.
Tema denne runden vil være bøker og lesning. Etter 9 bøker av typen True Blood er det på tide å bli seriøs igjen. True Blood fungerer veldig fint som lesning i travle perioder med behov for mer eller mindre tanketom virkelighetsflukt, der problemene i litteraturen er fokusert rundt angrep fra vampyrer og kriger mellom feer og varulver, istedet for mer eksistensielle spørsmål. Men før eller senere er det på tide å vende tilbake til eksistensialismen. Jeg har inngått en avtale med en god venn om å lese Forbrytelse og straff sammen over jul. Vi fant ut at det er direkte pinlig at vi ikke har lest det verket tidligere.Men før den tid har jeg to måneder hvor jeg kan lese akkurat det jeg vil.
Forrige prosjekt var Vente, blinke av Gunhild Øyehaug. Jeg hadde høye forventninger, men lesningen var midt på treet. Menneskene var rare på en god måte, språket like bra som Øyehaug pleier å skrive, Dantes Gudommelige kommedie fungerte godt som rød tråd. Innskutt kom et par ganger merkelige, halvpoetiske mellompartier som skildrer livet på havbunnen. Disse kom for meg helt utenfor enhver sammenheng. Handlingen følger flere unge mennesker tilknyttet litteraturmiljø på forskjellige måter gjennom noen dager hvor deres bilde av seg selv, og relasjon til det annet kjønn står i sentrum. Romanen hadde gode partier, men ble rett og slett litt uinteressant. Likevel, helt grei lesning.
Nåværende prosjekt er den noe tykkere romanen Et skilt ved korsveien av Iain Pears. I sannhet en interessant bok! Den har inngående skildringer av medisins forskning på 1660-tallet, med innslag av rojalistisk politikk i datidens England og de konsekvensene halshuggingen av kongen fikk for enkelte familier. Skildringen av akademisk miljø i Oxford er veldig annerledes enn noe akademisk miljø i dag, så annerledes at fremstilligen virker absurd. Handlingen dreier seg rundt historien om et mord og rettssaken i etterkant, fortalt fra flere forskjellige personers perspektiv. Men lesning pågår stadig, den lille kjempen har 723 sider.
Så får vi se hvordan dette går…
Posted in Uncategorized | No Comments »
April 1st, 2009 by Svava
Nytt forsøk. Halvannet år siden sist. Her om dagen fikk jeg en lang og intens anbefaling av å komme meg på internett og lese blogger. Foran alle andre ble jeg anbefalt en som omhandler sexlivet til en jente i tidlig tyveår. Neitakk! Hvis det er i den gata bloggfenomenet har havnet så er jeg ikke interessert. Men ellers er det ikke til å komme over at fenomenet har kommet og vart lenger enn kanskje forventet. Og mange interessante mennesker skriver blogg. For å forstå et fenomen må man prøve det ut er min filosofi – sålenge man ikke skader noen underveis. I verste fall risikerer jeg bare at lillebror kommer innom og kritiserer språket mitt. Som har kommet seg betraktelig etter innlevering av mastergrad i november liker jeg å tro. Noen blogger å anbefale?
Posted in Ukategorisert | 4 Comments »
December 13th, 2007 by Svava
Dersom noen hadde kommet til meg for et år og to måneder siden og fortalt at jeg fra og med høsten 2006 skulle bruke tv-serier som fremste form for avkobling derfra og et godt stykke frem i tid ville jeg ikke trodd vedkommende. Men sådan er ståa. Og det beste er at jeg trives med det. Det blir litt etter oppskriften “Tøff hverdag, mild ost”. Lange arbeidsdager med masteroppgave og plikter, sene kvelder med et par episoder. Trøsteteppe. Men fortsatt i hovedsak vampyrserier. Mørkredde damen… Det er en logisk brist her et sted. Kanskje det er den biten som får meg til å koble av. Det ulogiske ved vampyrer, samt det totalt meningsløse i å se en serie gang etter gang. Ulogisk er terapi. Man er jo tross alt en dame 
Posted in Min verden, Refleksjoner, Vampyrfiksjon | 1 Comment »
November 16th, 2007 by Svava
Si meg: Hva er det gyldne med en humørsvingete og tidvis overdepressiv dronning hvis største øyeblikk er når en flåte med 10 000 mann dør en grusom død i flammer, kanonild og store bølger?
I dag ble jeg tatt med på kino av en venninne som mente at vi hadde godt av å se tøff dame i rustning. Og det skal sies at rustningen var fin den, og damen inni den hadde sine gode øyeblikk – som denne skuespilleren ofte har etter min mening. Problemet var at filmen var for uselvstendig, og både med og uten kjennskap til den første filmen gled denne ikke sjelden over i det pompøse. Men kostymedrama er nå engang kostymedrama, det pompøse hører med. Kulisser, scener og drakter var storslåtte, helhetsinntrykket greit nok. Likevel føler jeg meg lurt: sånne filmer, hvor man ser en krig fra synsvinkelen til den ene parten blir alltid for endimensjonal til å være troverdig. Det hjalp heller ikke at alle katolikker og spaniere var mørkt sminket, dystre i fremtoningen og i overkant fundamentalistiske.
Den aller beste detaljen ved hele filmen var at spanskekongens datter hele filmen igjennom gikk og bar på en dukke som forestilte Elizabeth. Meg digge!
Posted in Film | 3 Comments »
November 11th, 2007 by Svava
Det har kommet og flere verdener siden jeg skrev her inne sist. Bjørnsonfestivalen tok all tid, energi og livsvilje i sommer, og høsten har gått med til å få det faglige hodet over vann igjen. Hodet mitt er fortsatt ikke over vann, men Terje-bror kom med mindre subtile hint om at det er på tide å skrive igjen. Og jeg adlyder.
Siden sist har jeg lest mye. Det har lite hensikt å ramse opp alt. Anbefaler fortsatt /Dracula/ til alle jeg kommer over. Hadde en utrolig fin leseopplevelse da jeg leste /Mannen som elsket Yngve/ av Tore Renberg. Best av alt i sommer var /104/ av Christopher Grøndahl (science fiction!) og /En historie om lesning/ av Alberto Manguel. Jeg har også hatt noen interessante timer med /La den rette komme inn/ av John Ajvide Lindquist. En “troverdig, realistisk og uforglemmelig oppvekstroman med vampyrer og zombier på rollelisten”. Så kan det diskuteres hvor ønskelig det er med en realistisk vampyr- og zombieroman… Virkelig! Og i vår leste jeg en hysterisk morsom bok om trålfiske i Nord-Atlanteren av Redmond O’Hanlon. Det trodde jeg aldri jeg skulle komme over.
Dette ble oppramsende, men mest for å komme igang igjen. Fornøyd lillebror?
Posted in Leseopplevelse, Min verden, Opplevelser, Vampyrfiksjon | 2 Comments »
June 11th, 2007 by Svava
Gjett om jeg gleder meg til høsten og fredelig studenttilværelse! Å jobbe er ingen spøk, spesielt når ingen oppgaver er fastlagte og kruttet må oppdages på nytt hver gang jeg starter på en ny oppgave. Det blir mye krutt i løpet av en sommer det! Så jeg lengter etter høsten. Det er i dag 81 dager til september…
Samtidig er det ren blasfemi å lengte etter høsten når man er norsk og opplever det fineste juniværet på et halvt decennium. Her om dagen ble til og med en trønder og en nordlending observert på leting etter solskjerming, og det sier visst litt om hvor langvarig fint været har vært, i følge ekspertene.
Posted in Min verden, Pessimisme | No Comments »
May 18th, 2007 by Svava
De siste dagene har det begynt å gå opp for meg at litteraturviteren ikke lar seg “slå av” lengre. Tidligere har jeg klart å skru av begrepsapparat og analyseteknikker når jeg har lest for egen fornøyelses skyld. Etter eksamen har jeg alltid slappet helt av og lest noe med spennende, fengslende handling og enkel oppbygging. Skikkelig happy-ending litteratur. Men denne gangen har jeg lest et Ibsenskuespill og begynt på en diksamling med Georg Johannesens samlede poesi… Og denne forandringen er utrolig deprimerende! Jeg ønsker meg en bokanbefaling! Jeg ønsker at noen skal si “Du, den boka var helt utrolig fascinerende! Handlinga ble drevet framover; jeg MÅTTE bare finne ut hva som skjedde videre!”
Hallo? Er det noen der ute som kan anbefale en sånn bok? En skikkelig “page turner”? Litteraturviter med fritidsproblemer og tendenser til arbeidsnarkomani i kvardagen søker hjelp!
Posted in Leseopplevelse, Litteraturvitenskap, Min verden | 10 Comments »
May 9th, 2007 by Svava
I formiddag fikk prosjektet mitt et motto som rettferdiggjør det overambisiøse i målene jeg har satt meg for denne fredagens foredrag. Jeg siterer Italo Calvinos Amerikanske forelesninger, som sier dette i forbindelse med i litteraturen på 2000-tallet:
”Prosjekter som er overdrevent ambisiøse kan være klanderverdige på mange områder, men ikke i litteraturen. Litteraturen lever kun hvis man stiller seg overdimensjonerte mål, også hinsides enhver mulighet for å kunne realiseres. Bare hvis diktere og skribenter setter seg fore prosjekter som ingen annen våger å drømme om, vil litteraturen fortsatt ha en rolle å spille.”
Som en god litteraturviter overfører jeg dette sitatet om litteratur til å også gjelde tekster som omhandler litteratur. (Metadiskurs!)
Han sier et annet sted i samme kilde:
”Hvem er vi, hva annet er vi enn en uendelighet av kombinasjoner av erfaringer, opplysninger, lesninger og forestillinger? Hvert liv er en encyklopedi, et bibliotek, en inventarliste over gjenstander, en markedsplass for stiler, hvor alt stadig blandes og ordnes på nytt på alle tenkelige vis.”
Fascinerende forfatter. Hans bøker Klatrebaronen, Usynlige byer og Hvis en reisende en vinternatt er blant det beste jeg har lest noen gang.
Posted in Ukategorisert | 4 Comments »
May 6th, 2007 by Svava
Jeg har muligens funnet ikke mindre enn TO innganger til Italo Calvinos romaner!
Den siste er ganske enkel: jeg skal sammenligne romanene med 6 kjennetegn ved den tradisjonelle romanen som begynte å manifestere seg tidlig på 1700-tallet; originalitet (å skrive om noe nytt på en ny måte), vektlegging av det særegne, individualisering av karakterene, tid (utvikling, erfaring over tid), rom (karakterenes fysiske omgivelser blir realistisk) og ny holdning til språkets referensielle funksjon. Dette er kriterier Ian Watt så ved Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fieldings romaner på første halvdel av 1700-tallet. Poenget er å se hvilke av disse trekkene den moderne og postmoderne romanen har gått bort fra.
Den første inngangen er atskillig verre, og innebærer befatning med lingvisten Ferdinand de Saussure, lingvist-psykoanalytiker Juliva Kristeva, samt poststrukturalist Roland Barthes: Jeg skal se på framstillingen av verden i de to romanene, men vekt på tegnet: Verden har to sider; uttrykket (det vi ser) og innholdet (det vi aner er meningen med det vi ser). Men forholdet mellom hva vi ser og hva vi legger i det vi ser er såkalt arbitrært: det vil si at det er vilkårlig. Jeg kan se bokstavene T-R-E, og ane at de impliserer fenomenet “et tre” (et mentalt bilde av fenomenet vi ser i verden), men det er kun samfunnsbestemte konvensjoner som gjør at bokstavene T-R-E står for et faktisk tre, slik vi kan se det i skogen. Samtidig ser ikke Marianne og Øyvind Foreleser for seg det samme treet når tegnene T-R-E skrives på tavla. Det er en subjektiv faktor til stede som ikke lar seg styre av konvensjonene. Jeg ser for eksempel ei gran, han ei bjørk. Eller vi ser to vidt forskjellige bjørketrær for oss. Og slik er det når romankarakterene prøver å fortolke verden. Når hver av dem ser verden (signifikanten) tolker de likevel inn forskjellig mening (signifikater). Og hver av dem, Palomar og Cosimo, står i hvert sitt fiksjonsunivers, som igjen er konstituert av den samme forfatteren, men likevel berettet av to ulike fortellere (det er ekstremt viktig å skille romanstørrelsen “forteller” fra den historiske forfatteren. Fortelleren er et virkemiddel). Og jeg som historisk leser må ta disse to tekstene og tolke mine egne meninger ut av dem, hvilket jeg gjør med min egen subjektive ballast (som er ekstra infernalsk på grunn av fire år med universitetsutdannelse innenfor litteraturvitenskap).
Puh… Det skal ikke være enkelt! I tillegg har vi alle nivåene som etableres her. Palomar ser verden, fortelleren ser hvordan Palomar tolker verden. Jeg som historisk leser ser hvordan Palomar ser verden, formidlet via fortellerens ord, som igjen representerer den historiske forfatteren Italo Calvino. Og er mellomfortolket av Øyvind Foreleser.
Stakkars tilhørerne mine på fredag, som får min versjon av det hele, basert på alle disse merkelige, og relative nivåene. (:-D)
Posted in Ukategorisert | 3 Comments »