Jeg leser og leser – men beklageligvis feil type litteratur. Feil i denne sammenhengen er litteratur som tilbyr eskapisme, ikke hjelp på veien mot godkjent eksamen og et liv etter studiene. Men sånn hjelper det ikke å tenke når det ligger tre tykke bøker foran en som alle sammen inviterer til fascinasjon og refleksjon over verden sett gjennom brillene til en fortellerstemme som har pent lite med eksamenstid og virkelighet å gjøre.
Den første av de tykke bøkene ble utlest i løpet av tre dager. Den ga inntrykk av å være en lettlest, greit fortalt beretning. Det var den også, men den men viste seg å være noe mer i tillegg. Tilbake til Riverton er en grei bok. Den fortelles ut i fra perspektivet til tjenestejenta Grace, som mellom 1914 og 1924 tjente for familien bosatt på Riverton. Allerede tidlig legges det ut hint om et mystisk dødsfall som er knyttet til familien: en poet skjøt seg under et selskap holdt på godset. Boka bruker langt tid for å komme frem til oppklaringen av hva som skjedde. Et mysterium av denne typen er en lettvint men virkningsfull spenningstrigger for leseren. Intrigen er i så måte enkel.
Det som gjør boka leseverdig er dens lek med tid og perspektiver. Grace forteller kun om hendelser hun selv har fått direkte eller indirekte viten om, og hun avslører sine kilder som en god, mimetisk forteller ofte gjør. Samtidig blander hun inn hendelser fra livet hennes frem mot og etter 2. verdenskrig. Selve erindringsprosessen ble satt i gang av at en ung filmskaper sendte henne et brev med spørsmål om hendelsene i 1924: det er planlagt en film om poetens tilsynelatende selvmord. Boka blander fortid og nåtid på en veldig god måte. Grace er en dyktig forteller. Hun er en tydelig stemme uten å bli plagsomt fortolkende.
Innholdsmessig er boka vel verdt tiden det tar å komme seg gjennom de i overkant 600-sidene. Det har mindre med handling å gjøre enn den fascinerende skildringen av et tidsskille. I begynnelsen av boka er handlingen tydelig satt i engelsk overklassemiljø der skillet mellom tjenere og herskap anses som noe naturgitt. (Boka er ikke ulik filmen “Gosford Park”) Skildringen av denne samfunnsordningen er interessant fordi den gir inntrykk av å være troverdig. For et moderne menneske kan skillet mellom herskap og tjenere virke fjernt. Forfatteren av Tilbake til Riverton gjør det nært og virkelig. Og enda større inntrykk inngir skildringene når de settes opp mot den moderne tids inntreden. Spesielt overgangen i kvinners situasjon – helt uavhengig av klasse – beskrives på en levende og sterk måte. Grepet forfatteren bruker her er særlig god: hun lar to søstre illustrere kvinners kår ut i fra den gamle, konvensjonelle og den nye, liberalistiske tid.
Tilbake til Riverton er leseverdig i sin tematisering av et tidsskille, av feminisme og i bruken av parallell kronologi og fortelleteknikk. Spøkelset av den første verdenskrig utgjør en motsetningsfylt kulisse, satt i kontrast til opplevelsen av krigen fra den engelske landsbygda. Resultatet er en god leseropplevelse. Likevel er boka kanskje ikke et egnet valg for den som er på jakt etter noe mer enn nettopp eskapisme.
Tykk bok nummer to er Jane Eyre av Charlotte Brontë. Her er det mye å si, men det får bli neste gang. Stikkord: fortellerstemme og kontrasten mellom gotikk og realisme. En bok som ofte befinner seg midt i moralisering og det bisarre. Kort sagt: anbefales!
